«Hanne» så at kollegaen var beruset på Teams: – Det er ufattelig hvor lenge man kan gå slik i en sta

Mørketallet på personer som satt bak sin egen lukkede dør å drakk, under pandemien, og fortsatt kanskje gjør, er nok stort. Vi ble tvunget inn i en ny hverdag, og denne var ikke enkel for noen, og hvordan vi taklet det, var individuelt.

Dagbladet publiserte i mail 2022 en artikkel om den økte alkoholkonsumsjonen under pandemien. Mest økning er det blant godt utdannede og barneforeldre.

Saken ble først publisert på FriFagbevegelse, denne artikkel er lånt av Dagbladet.

«Hanne» er ansatt i en statlig etat. Som de fleste med kontorjobb, har hun tilbrakt utstrakte perioder på hjemmekontor under pandemien. Mye alenetid, men også mange møter på skjerm.

På et møte med mange kolleger til stede, legger hun merke til kollegaen i en av rutene. Personen ligger med hodet bakover, tydelig sløv og beruset.

– Herregud skru av kameraet, tenkte jeg. Det var så flaut å se, for jeg visste hvordan det var fatt med vedkommende. Jeg la merke til alle signalene.

Flere skal da ha prøvd å ringe kollegaen med beskjed om å skru av kameraet, uten å oppnå kontakt. En annen gang er de på jobben, og «Hanne» går inn på kontoret til den samme kollegaen.

– Det stinket fest! Da jeg kjente lukta, ble jeg sikker på at det var alkoholmisbruk.

Hun hadde sett tegnene i flere måneder, men nå var det ikke tvil: Mye nerver på jobben, tegn på bakrus. Stadig synlige merker som avslørte at personen hadde ramlet, men forklaringene var merkelige, forteller «Hanne», som foretrekker å være anonym av hensyn til arbeidsmiljøet.

Etter lang tids stille observasjon, meldte hun bekymring.

Endret drikkinga

Drikkemønsteret for en betydelig andel nordmenn ble endret under pandemien. Det er konklusjonen i en undersøkelse fra 2021, utført ved Folkehelseinstituttet, Universitetet i Tromsø og Statens institutt for rusmiddelforskning.

Forskerne fant at:

30 prosent oppga at de drakk mindre. De knyttet det til nedgangen i sosiale sammenkomster under pandemien.
13 prosent drakk mer. Dette forklarte de med behovet for belønning samt at økt alkoholinntak fikk færre konsekvenser.
De som bodde sammen med barn og de som hadde høyere utdanning, drakk mer.

Statens arbeidsmiljøinstitutt samlet i 2021 inn tall fra over 14.000 arbeidstakere for å finne ut om hjemmekontor under pandemien fikk dem til å drikke mer. De fant ut at de som hadde hjemmekontor minst to dager per uke, hadde 42 prosent større sjanse for å drikke sju alkoholenheter eller mer, sammenliknet med andre.

Siden den høyeste kategorien bare var «sju enheter eller mer», vet man ikke hvor mange hjemmekontoret gjorde til stordrikkere.

Oval weekend

Akan-kontakt ved Nav Trøndelag, Kirsti Evjen, forteller at det nesten ikke er folk på jobb på fredager eller mandager lenger.

Under pandemien oppbemannet Nav Trøndelag til rundt 1000 ansatte plassert rundt om i fylket. Men uten en tilsvarende utbygging av lokalene, har etaten innført hjemmekontor to dager i uka

– Jeg tror veldig mange har sklidd ut av rutinene sine, men det er usynlig. Med så mye hjemmekontor, vil vi nok se ettervirkninger, sier Evjen.

Akan, Arbeidslivets kompetansesenter for rus- og avhengighetsproblematikk, ble etablert av LO og NHO i 1963 for å forebygge rusmiddelproblemer i norsk arbeidsliv.

Evjen har et personlig engasjement i saken, etter å ha levd tett på et menneske med rusavhengighet.

En gryende bekymring under pandemien gjorde at hun, sammen med hovedverneombudet og HR-rådgiver, tok initiativ til en Akan-måned på Nav Trøndelag, i oktober 2021. De laget et webseminar som de rullet ut på intranett.

Lederne lokalt holdt egne Akan-samlinger med ansatte. De bygde ut med et tema om spillavhengighet. Nav sentralt involverte seg og tilbyr nå trøndernes opplegg til Nav-kontorer i hele landet.

– Man sier til seg selv at ja, jeg sitter her alene, så jeg kan jo bare ta meg et glass. Jeg tror også mange har begynt å spille mye mer og handle mye mer på nett. Man bruker alt dette som trøst, sier Evjen.

Hver tiende nordmann antas å ha et problematisk alkoholforbruk, som skulle tilsi en god del blant de rundt 1000 kollegene til Evjen. Men på ti år som Akan-kontakt har hun knapt hatt noen saker.

Alkohol- og rusavhengighet er tabu. Målet med kampanjen er å fjerne det skambelagte sløret rundt Akan.

– Akan er ingen avholdsorganisasjon, og man mister ikke jobben eller blir degradert selv om man innrømmer et alkoholproblem. Det finnes hjelp å få istedenfor straff. Husk at folk på Nav har blitt drept på jobben. Sikkerheten vår er avhengig av at vi kan stole på kollegaen vår. Da må vi være sikre på at hun har hodet på rett plass.

Høy terskel

«Hanne» løp ikke til lederen sin den første gangen hun kjente lukta av fyll på kontoret. Først etter mange slike opplevelser tok hun mot til seg.

– Du er redd for å blottstille et annet menneske. Så i ren empati lar man det ligge, lar dem være i fred.

Nå er hun mest frustrert over å se lite synlig endring i ettertid.

– Vi er på talefot, vi later som ingenting. Jeg synes det er vanskelig å se at vedkommende har det like vondt som før, med det samme tydelige ruspreget. Man kommer på jobb i bakrus, så i neste øyeblikk er man i god form og høy, som om man har tatt noe.

Hvis ledere og Akan sammen er sikker i sin sak, skulle «Hanne» ønske at det kunne stilles mer krav til medarbeideren.

Hun la merke til at kollegaen brukte svært mye energi på å dekke over situasjonen. Men på interne og eksterne møter, skinte det igjennom at ikke alt var på stell: å vise tydelige nerver, stille pussige spørsmål, å ikke få med seg ting som er gjentatt to-tre ganger.

– Det var tydelig kognitiv svekkelse. Det er ufattelig hvor lenge man kan gå slik i en statlig jobb uten at det får konsekvenser, som krav om rustesting. Det skal ikke være nok å nekte for at man har et rusproblem. Hadde det vært privat sektor, hadde man tatt det under neste nedbemanning. Men det er uansett godt å vite at det er folk rundt som er på saken. Det er godt å vite at jeg sa ifra.

Gråsoner

– Mange arbeidsplasser har vært flinke med å tilrettelegge fysisk arbeidsmiljø under pandemien, men mye tyder på at det psykososiale arbeidsmiljøet har gått under radaren, sier fagleder ved Akan kompetansesenter, Camilla Lynne Bakkeng.

Akan har siden gjenåpningen sist høst fått mange henvendelser fra personalledere og HR-avdelinger. Mange er usikre på hvordan de skal fange opp de som har sittet på hjemmekontor. Henvendelsene gjelder oftest alkoholforbruk, men også narkotika.

Da Akan ble etablert i 1963, var det fokus på individsaker for å hjelpe de som hadde et åpenbart problem, av typen «full mann på jobben». Dessverre lever myten videre om at det er bare det Akan skal drive med, forteller Bakkeng. Hun er mer opptatt av hvordan arbeidsplassen kan skape en god kultur for å ta opp en bekymring om alkoholkonsum. Også når det drikkes i regi av jobben.

Når har man egentlig et alkoholproblem? Er det når man aldri føler seg helt «på humør» uten et glass? Når man organiserer hverdagen så man rekker å kjøpe inn alkohol? Når hver helg forbindes med bakrus? Når man har etablert et mønster, er det ikke sikkert det er bare er å «ta seg sammen».

En gruppe som sjelden uttaler seg, vet noe om hva endring krever.

Mot til å forandre

Skjult på en trekledt kolle over et av hovedstadens travleste veikryss, ligger et mursteinsbygg i mørket. En lampe lyser opp et emblem over døren, en sirkel påskrevet bokstavene «AA». Det er symbolet for et verdensomspennende nettverk langt unna offentlighetens oppmerksomhet.

Anonyme Alkoholikere mottar ingen offentlig støtte og opererer uavhengig av myndighetene. Huset er tilhold for en liten gruppe som endelig samles igjen etter to år med nedstenging.

– Å ikke kunne møtes fysisk har holdt hardt, forteller «Andreas», en stillfaren deltaker.

Han ble med i AA under pandemien. I påsken markerte han ett års edruskap. Det startet i fjor, da han nådde bunnen.

Han tok selv kontakt med AA, for han visste om en av kontaktpersonene der. Det var bare en hake: Samfunnet var nedstengt. AA hadde sluttet å ha fysiske møter.

– Jeg lurer på om det hadde vært like lett å møte opp et kjent sted med lua i hånda. Jeg tror det hadde kostet meg mer enn å møtes på nett, sier Andreas.

AA-gruppa startet med fysiske møter igjen i desember. Ikke alle ønsket det. Flere foretrekker fortsatt å møtes via Zoom. Man slipper reiseveien til møtet, som er en fordel særlig for mange seniorer og de med litt lang reisevei.

En del eldre og skrøpelige tør ikke lenger å gå ut om kvelden, så de foretrekker nettmøter.

Nå finnes det 14 norske AA-grupper via Zoom, til og med en egen gruppe for nordmenn i utlandet.

Koronaeffekten

Vinmonopolet økte salget kraftig i pandemiåret 2021, men i spørreundersøkelser svarte folket at de ikke drakk mer enn før.

Mersalget ble forklart med bortfallet av taxfree og svenskehandel. Men er nå det så sikkert? Steder som behandler alkoholavhengige, har en annen historie.

– I henvisningene til oss de siste to åra, skriver mange at alkoholforbruket har økt under pandemien. Det henger trolig sammen med at de har sittet mye mer alene hjemme og isolert. Da er det enda mer krevende å ha et rusproblem, sier klinikkoverlege ved Trasoppklinikken, Anders Gaasland.

Trasoppklinikken behandler mennesker med alkohol- og medikamentavhengighet på oppdrag fra Helse Sør-Øst. Under pandemien måtte de avvikle dobbeltrommene sine og ominnrede kontorer til pasientrom, men de klarte å opprettholde behandlingskapasiteten og ventetiden på seks uker.

I 2021 hadde de 506 henvisninger.

– Vi regner med å måtte behandle rusproblemer som har blitt forsterket under pandemien i lang tid framover. Hvis man øker inntaket av alkohol, er det mer krevende å redusere det selv, sier Gaasland.

Stoppet av jobben

Arbeidsliv er kveldens tema i AA-gruppa. Alkohol var en naturlig og akseptert del av jobbmiljøet, forteller Andreas.

Det ble drukket i forbindelse med møter og konferanser, stadig et par øl med kollegaer etter jobb. Men under pandemiens alenetid dro det seg til.

– Jeg begynte å drikke mye og ofte. Til slutt fikk sjefen et varsel på meg, ringte meg en dag før arbeidstid og spurte om vi kunne ta en spasertur og prate.

Mens de gikk tur, fortalte sjefen om varslene. Andreas måtte velge. Skulle han nekte for alt og måtte leve med redselen for å bli oppdaget? Han valgte å være ærlig.

– Jeg tenkte at nå får jeg sparken, men sjefen ba meg bare kontakte lege og få en sykmelding. Så dro jeg hjem og drakk opp alt jeg hadde i skapet, før jeg begynte min egen rehab for meg selv, alene. Gikk cold turkey. Legen min var ikke veldig interessert i å gjøre noe mer enn å sykmelde, forteller Andreas mens vakuumsuget surkler i AA-kaffekanna.

Jobben satte i gang et Akan-opplegg.

– Det gikk bedre enn jeg hadde forestilt meg. Jeg opplevde at de på jobben brydde seg, at de fortsatt så på meg som en ressurs og ønsket meg tilbake.

Med støtte fra leder og en kollegacoach, skulle han tilbake i stillingen sin. Støtten ble viktig, men ganske snart merket han at det ikke holdt til å stå imot alkoholens tiltrekning.

Han visste om en i AA og tok kontakt. Han begynte å gå på møter. Ønsket om å slutte å drikke er det eneste kriteriet for å kalle seg AA-medlem. I april har han vært edru i ett år, og han er tilbake i den gamle jobben i en lederstilling.

Anonymt tilsig

Deltakerne på AA-møtet har alle hatt eller har betrodde stillinger i arbeidslivet, flere med lederansvar. Historiene deres har til felles at de ble konfrontert med drikkinga si gjennom jobben.

– Folk har en oppfatning av alkoholikere som håpløse individer, men i utgangspunktet er det velfungerende mennesker som de fleste andre. De aller fleste prøver og lykkes i stor grad med å beholde arbeid og hjem. Men på et tidspunkt går det ikke lenger, sier «Petter».

Under nedstengingen av samfunnet satt mange alkohol- og rusavhengige alene hjemme. Det var en mørk kontrast til det å kunne møtes og dele sine utfordringer.

AAs servicekontor melder at både yngre og eldre medlemmer har tatt nettmøtene til seg som en kjærkommen møteplass.

Pandemien har styrket bevisstheten om fellesskapet. AA har hatt konstant tilsig av nye medlemmer under pandemien

En annen deltaker avslutter møtet med å lese AA-løftene: « … Vi vil forstå ordet sinnsro, og oppleve fred. Uansett hvor langt nede vi har vært, vil vi forstå hvordan våre opplevelser kan komme andre til gode. Følelsen av å være til ingen nytte vil forsvinne, det samme vil selvmedlidenheten…».

En annen legger til:

– Og vi får tilbake arbeidet.